Terug = Forrige innlegg
Verder = Neste innlegg
Christchurch
|
14-10-2012 - 18-10-2012
Abel Tasman National Park
De laatste weken hebben we - dat wil zeggen een groepje van zeven Amerikanen, twee Denen en twee Noren - een soort van 'afscheidstrip' gepland voordat iedereen weer naar huis reist. De weerberichten zagen er gunstig uit en vol verwachting reden we afgelopen zondag naar Nelson in het noorden. De weg naar Nelson is vrij lang (ca 500 km) maar voerde ons door prachtige berglandschappen. We kwamen rond etenstijd aan en vonden een goedkoop, maar goed Mediterraans restaurant. De lente is duidelijk aangebroken, en we konden heerlijk buiten op het terras zitten. Na het eten reden we iets verder naar het noorden en sloegen onze tenten op op een camping nabij Ruby Bay. Fantastisch om buiten te kunnen slapen, een betere manier om de zomervakantie te beginnen bestaat niet! =)
|
De siste ukene har vi - det vil si en gjeng på syv amerikanere, en dansker og to nordmenn - planlagt en slags siste 'avskjedstur' før alle reiser hjem igjen. Værmeldingene så veldig gunstige ut og fulle av forventninger kjørte vi sist søndag nordover til Nelson, helt nord på sørøya. Veien dit er ganske lang (nesten 500 km) men fører gjennom flotte fjellandskap. Vi ankom byen rundt middagstid og fant en billig, men god mediterransk restaurant. Våren har kommet for fullt, slik at vi kunne nyte maten ute på terrassen. Etterpå kjørte vi litt lenger nord til en campingplass ved Ruby Bay. Herlig å slå leir og overnatte ute, det finnes nesten ikke noe bedre måte å starte sommerferien på! =)
|

Maggie, Johannes, Maria, Willa, Tyler

De volgende dag deelden we ons in tweeën. Sommigen hadde zin om van brouwerij naar brouwerij te fietsen voor een bierproeverij bij de vele microbrouwerijen in de omgeving. Ik reed de andere groep naar het vliegveld van Motueka waar twee van ons zouden gaan parachute springen vanaf 16.500 voet. Dat had mij ook gaaf geleken, maar € 250 voor een vlucht van 25 minuten vond ik wat teveel van het goede. Wellicht doe ik het volgende maand als m'n broer komt, maar we zullen zien hoeveel geld ik dan nog over heb. Als pleister op de wond was er echter een erg goed alternatief, namelijk hanggliden. Je krijgt wellicht niet dezelfde adrenaline kick, maar ik heb genoten van het vrijheidsgevoel dat het zweven geeft. Een microvliegtuigje trok ons omhoog naar 2.500 voet (ca 760 meter) waar we in alle stilte rond konden zweven, genieten van de uitzichten en wat trucjes doen. In het noorden kon je de zee zien, in het zuiden de bergen en verder alle wijngaarden rondom Nelson en Motueka. Een aanrader!
|
Neste dag delte vi oss i to. Noen hadde lyst til å dra på bryggeri-til-bryggeri sykkeltur for å smake øl hos de mange mikrobryggeriene som området har. Jeg kjørte de andre til Motueka flyplass hvor to av oss skulle hoppe i fallskjerm fra hele 16.500 fot. Jeg hadde veldig lyst til å gjøre det også, men syntes det å punge ut 1850 kroner for en 25 minutters flytur var litt for mye av det gode. Det kan hende jeg gjør det senere når jeg reiser rundt med min bror, men vi får se hvor mye penger jeg har til overs da. Som plaster på såret fantes det heldigvis et veldig bra alternativ, nemlig hanggliding. Du får ikke det samme adrenalin rushet, men jeg nøt følelsen av å sveve i frihet. Et mikrofly dro oss opp til 2.500 fot (ca 760 meter) hvor vi i all stillhet kunne sveve rundt, nyte utsikten og gjøre litt triks. Vi kunne se havet i nord, fjellene i sør og alle vingårdene rundt Nelson og Motueka. Anbefales!
|


Maria (til venstre) og Willa (til høyre), klar for avgang
Maria (links) en Willa (rechts), klaar om op te stijgen
(Foto: Tyler Wood)
(Foto: Tyler Wood)
(Foto: Tyler Wood)
(Foto: Tyler Wood)
(Foto: Willa Johnson)
(Foto: Willa Johnson)
(Foto: Tyler Wood)
VIDEO
Willa, Maria, Johannes, Austin, Tyler
(Foto: Tyler Wood)
Austin en Tyler zouden pas later op de dag parachutespringen, zodat we een paar uurtjes vrij te besteden hadden. We hebben daarom wat rondgereden om een aantal attracties te bekijken. Allereerst reden we naar een bos met een onderaards grottensysteem. We konden de grotten niet in vanaf de plek die wij bezochten, maar het was bijzonder te zien hoe er plotseling een beek uit de aarde tevoorschijn komt.
|
Austin og Tyler skulle ikke hoppe i fallskjerm før senere på ettermiddagen, slik at vi hadde noen timer å slå i hjel. Vi kjørte derfor litt rundt i området for å besøkte noen lokalattraksjoner. Først kjørte vi til en skog som har et grottesystem inni fjellene. Vi kunne ikke gå inn i grottene, men det var tøft å se en bekk som strømte tilsynelatende rett ut fra en fjellvegg.
|

Nelson en de omgeving is bekend om zijn wijngaarden en we hebben er twee bezocht. De eerste heette 'Neudorf' en lag op een prachtige locatie. Het maakte de eigenaren niets uit dat we in wandelkleren rondliepen en niets van wijn afwisten. Ze waren erg aardig en lieten ons zes verschillende wijnen proeven om ons meer te leren over de verschillende smaken, wat voor eten je met de wijnen zou kunnen combineren en hoe de wijnen zijn geproduceerd. We kregen een extra grote scheut wijn uit de laatste fles en werden uitgenodigd om in de achtertuin in het zonnetje van het uitzicht over de wijngaard te genieten. En alles was gratis!
Maria, onze bob, reed ons vervolgens naar 'The Original Smokehouse' waar ik mijn 'fish & chips' in het Nederlands kon bestellen, aangezien de tent door Nederlandse immigranten werd gerund. Buiten op de pier genoten we van onze friet terwijl we uitkeken over de sterkste maalstroom die ik ooit heb gezien, na Saltstraumen in Lofoten. We kregen zin in meer wijn en reden door naar Woollaston wijngaard, waar we met open armen en acht verschillende wijnen werden ontvangen. Ik heb een goede Sauvignon Blanc 2012 meegenomen, voor de zachte prijs van € 12,50. =)
|
Nelson og området er kjent for sine vingårder og vi bestemte oss for å besøke to av dem. Den første het 'Neudorf' og lå virkelig fantastisk til. Selv om vi gikk i turklær og ikke visste så mye om vin, var vertskapet veldig hyggelig. Vi fikk smake seks forskjellige viner og lærte litt om de forskjellige smakene, hva slags mat som vinen passet til og hvordan vinen ble produsert. Vi fikk en ekstra stor skvett med vin fra den siste flaska og ble anmodet til å sette oss i den solfylte bakgården og nyte utsikten over vingården. Og alt gratis!
Etterpå kjørte Maria, som ikke hadde drukket, oss til 'The Original Smokehouse' hvor jeg kunne bestille min 'fish & chips' på nederlandsk, siden stedet ble drevet av nederlandske immigranter. Vi spiste maten ute på brygga med utsikt over den sterkeste malstrømmen jeg har sett etter Saltstraumen i Lofoten. Vi ble litt mer vintørst og kjørte til Woollaston vingård, hvor vi ble tatt imot med åpne armer og fikk smake hele åtte forskjellige viner. Jeg tok med meg ei flaske med en god Sauvignon Blanc 2012, som kostet hele $ 20 (100 kroner). =)
|



(Foto: Tyler Wood)
(Foto: Tyler Wood)
(Foto: Willa Johnson)

Lichtelijk aangeschoten (behalve de chauffeur natuurlijk) reden we terug naar het vliegveld om Austin en Tyler uit een vliegtuig te zien springen, op 5000 meter hoogte. Waanzin! Na een 'korte' stop om boodschappen voor de komende drie dagen in te slaan reden we richting Abel Tasman National Park en vonden een gratis camping in het bos, waar we worstjes hebben geroosterd boven het kampvuur. Wat een dag!
De volgende dag stonden we vroeg op, aangezien we de kayaks al om 08.30u zouden oppikken. De weg van Kaiteriteri naar Marahua is de meest slingerige en smalle weg die ik ooit heb gereden. Het was nooit meer dan 10 meter tot de volgende bocht en hoe zacht ik ook reed, de passagiers op de achterbank werden continu heen en weer geslingerd. In Marahua pakten we de rugzakken uit en de kayaks in en kregen we instructies van een kayakgids. Zes van ons kozen ervoor om in drie tweemans kayaks te peddelen, terwijl de vier anderen liever het wandelpad langs de kust wilden volgen. Met de wind in de rug was de tocht voor ons kayakkers een fluitje van een cent. Onderweg waren er tal van mooie zandstranden, zodat het makkelijk was om een plekje te vinden waar we samen met de wandelaars konden lunchen. Heerlijk om in de zon te liggen en te weten dat het zomervakantie is, ookal is het raar te bedenken dat het in Nederland helemaal geen zomer of vakantie is. Ookal is het zeewater hier nog niet echt op temperatuur, was de kleur zo blauw en mooi dat ik me niet in kon houden en een duik heb genomen.
|
Litt brisne (bortsett fra sjåføren) kjørte vi tilbake til flyplassen for å se Austin og Tyler hoppe ut av et fly på mer enn 5000 meter. Galskap! Etter en 'kort' stopp for å handle mat til de neste tre dagene kjørte vi mot Abel Tasman National Park og fant en gratis campingplass i skogen, hvor vi grillet pølser på bålet mens vi så på stjernene. For en fantastisk dag!
Neste dag stod vi opp tidlig, siden vi hadde avtalt å hente våre kajakker allerede kl. 08.30. Veien fra Kaiteriteri til Marahua er den mest svingete og smale veien jeg noengang har kjørt. Det var aldri mer enn ti meter til neste sving og passasjerene på baksetene ble kastet rundt og rundt uansett hvor mye jeg bremset ned. I Marahua brukte vi halvannen time på å pakke om ryggsekkene, pakke ned kajakkene og bli instruert av en kajakkguide. Seks av oss ønsket å padle i tre tomanns kajakker, mens de fire andre foretrakk å ta beina fatt og følge kyststien. Med vinden i ryggen gikk turen for oss padlere som smurt. Underveis var det massevis av flotte sandstrender, slik at det var enkelt å finne en fin plass hvor vi kunne spise en felleslunsj med turgåerne. Herlig å ligge i sola, vite at det er ferie og bare slappe av, selv om det er litt rart å tenke på at det er langt ifra sommer og ferie i Norge. Selv om vannet her nede ikke kan sies å ha nådd optimal badetemperatur ennå, var fargen så utrolig blå og fin at jeg ikke klarte å beherske meg.
|

(Foto: Tyler Wood)
(Foto: Taylor Pedersen)
(Foto: Taylor Pedersen)
(Foto: Tyler Wood)
Op weg naar onze eerste 'basecamp' in het nationale park peddelden we rond een eiland dat een natuurreservaat is. Hier hebben we onder andere vele bijzondere vogels gezien die niet bang zijn voor mensen naast de nodige zonaanbiddende zeehonden.
|
På vei til vår første 'basecamp' i nasjonalparken padlet vi rundt ei øy som er et naturreservat. Her fikk vi blant annet se massevis av flotte fugler som ikke var redd mennesker og solbadende seler.
|

Te Pukatea Bay heette de baai en de camping waar we zouden overnachten. Ik heb nog nooit zo'n mooi strand gezien, omringd door enkel natuur, zonder vervuilende huizen of bungalows. Nadat het kamp was opgezet, hebben we de laatste uurtjes met zonlicht gebruikt om foto's te maken, te zonnen, zwemmen, lezen, frisbeeën en eten te maken. Zelden heb ik zo'n saamhorige groep mensen gezien die elkaar eigenlijk niet eens zo goed kennen en die nooit eerder samen hebben gereisd. Na een goede maaltijd haalden we de wijn en whisky tevoorschijn voor een gezellige borrel op het strand.
|
Te Pukatea Bay var navnet til viken og campingplassen hvor vi skulle overnatte. Jeg har aldri sett en så fin sandstrand omkranset av bare natur, uten hus og hytter. Etter å ha slått leir, gikk de siste timene med sollys til fotografering, solbading, svømming, lesing, frisbeekasting og matlaging. Selden har jeg sett en så sammenspleiset gjeng med mennesker som egentlig ikke kjenner hverandre så godt og som aldri har reist sammen før. Etter en god middag tok vi fram en god vin og whisky og satt på stranda mens vi hørte på bølgene.
|



(Foto: Tyler Wood)
(Foto: Tyler Wood)
(Foto: Tyler Wood)
Het nadeel van zover van huis zijn is dat ik nauwelijks kampeerspullen heb hier. Slapen in een goedkoop dun slaapzakje zonder matje is absoluut niet fijn voor je rug, maar het maakte het in elk geval makkelijker om vroeg op te staan. Ik deelde het 'vikingschip' met Maria uit Denemarken en was blij een mede-Scandinaviër te hebben gevonden. De vier andere kayakkers waren Amerikanen en met name één van hen was bijzonder luidruchtig. Het was bijna een wonder dat we alsnog een pinguïn hebben gezien. Ik moet overigens zeggen dat ik goede vrienden ben geworden met de Amerikanen. Ze hebben een ander gevoel voor humor, maar je moet ze gewoon wat beter leren kennen. Onze Amerikaanse vrienden waren in elk geval eeuwige optimisten met bakken energie die de hele tijd "down" waren om nieuwe dingen te doen.
|
Ulempen med å være så langt hjemmefra er at jeg nesten ikke har turklær eller -utstyr her nede. Å sove i en billig tynn sovepose og uten liggeunderlag er definitivt ikke bra for kroppen, men det gjorde det i hvert fall lettere å stå opp tidlig for en ny dag med padling. Jeg delte 'Vikingskipet' med Maria fra Danmark og var glad for at jeg kunne stå sammen med en felles skandinaver. De andre fire padlere var amerikanere og spesielt en av dem kunne være utrolig bråkete. Det var nesten utrolig at vi fikk se en pingvin. Jeg må for øvrig si at vi er blitt gode venner med amerikanerne. De har en litt annen sans for humor, men du må bare bli litt bedre kjent med dem. Våre amerikanske venner var i hvert fall evige optimister med masse energi og som hele veien er "down" for å finne på ting.
|



Na een kort peddeltochtje gingen we aan land om 2,5 kilometer te wandelen naar de zogenaamde Cleopatras Pool. De beek die we volgden was blauw/groen en erg koud. Het weerhield ons er niet van om een duik te nemen en vanaf de natuurlijke glijbaan te glijden. Koud! Maar goed dat we dezelfde wandeling weer terug moesten maken. Het pad ging redelijk op en neer, zodat we onderweg fraaie uitzichten over de prachtige blauwe baaien geserveerd kregen.
|
Etter en kort padletur gikk vi i land for å gå en liten tur på 2,5 kilometer til noe som heter Cleopatras Pool. Bekken som vi fulgte var blå/grønn og veldig kald. Det stoppet oss derimot ikke fra å bade og skli ned en naturlig vannsklie. Kaldt! Det var godt at vi måtte gå samme vei tilbake til kajakkene. Stien gikk en del opp og ned, slik at vi fikk servert flotte utsikter over de vakre blå vikene.
|
(Foto: Willa Johnson)
Cleopatras Pool
(Foto: Tyler Wood)
VIDEO


Het laatste stuk naar Onetahuti Bay was pittig. We kregen de wind recht in het gezicht en de golven werden groter en groter, zodat we meerdere keren een goede zoute douche in onze gezichten kregen. Moe maar voldaan trokken we uiteindelijke de kajaks aan land op weer een mooi zandstrand. Elke keer als je denkt dat je 's werelds mooiste zandstrand hebt gevonden, duikt er een nog mooiere op. We waren de enige toeristen op de camping. Dichterbij paradijs kom je niet met dit landschap en met het weer dat wij hadden. Mijn hoofd was compleet leeg, zonder gedachte, zonder bekommering. Kijk maar naar de foto's...
|
Den siste strekningen til Onetahuti Bay krevde en god innsats. Vi fikk vinden rett i ansiktet og bølgene ble større og større, slik at vi flere ganger fikk en god salt dusj i ansiktet. Slitne men fornøyde dro vi omsider kajakkene i land på enda en fin sandstrand. Hver gang du tror at du har sett verdens fineste sandstrand, så dukker det opp en ny en som er enda finere. Vi var de eneste turistene på campingplassen. Nærmere paradis kommer du ikke med dette landskapet og med det været som vi hadde. Hodet mitt var bare helt tomt, uten tanke og uten bekymring. Bare se på bildene...
|







Forskjellen mellom flo og fjære var mer enn 4,5 meter! Sandstranden ble dermed ca 20-30 meter smalere/bredere hver 6. time.
Het verschil tussen eb en vloed was meer dan 4,5 meter! Het zandstrand werd daardoor elke 6 uur ca 20-30 meter smaller/breder.
De laatste nacht was erg kort. We hadden wederom erg mazzel, aangezien het 's nachts met bakken de hemel uit kwam. Toen we opstonden was de lucht echter blauw. Of beter gezegd, zwart. De zon was nog niet opgestaan. We moesten namelijk een baai - Awaroa Inlet - oversteken die enkel droog is als het eb is. Volgens de tabel hadden we tot uiterlijk 07.43u om de baai over te steken, maar we moesten eerst nog zes km wandelen. We stonden daarom al om vijf uur op en even voor zessen waren we onderweg. De oversteek zelf was geen probleem. In het midden moesten we een kleine rivier doorwaden, maar het water kwam slechts tot iets over de knieën. Het was wel erg modderig! =)
|
Den siste natten var veldig kort. Igjen var vi ekstremt heldige, da det høljet ned i flere timer etter solnedgang. Da vi stod opp var himmelen derimot blå. Eller rettere sagt, svart. For solen hadde ikke stått opp enda. Vi måtte nemlig krysse en vik - Awaroa Inlet - som bare er tørr når det er fjære. Ifølge tabellen måtte vi krysse viken før kl. 07.43, men fra campingplassen var det seks kilometer til viken. Vi stod opp kl. 5 og litt før kl. 6 var vi på vei. Selve kryssingen ble ikke noe problem. I midten måtte vi krysse en liten elv, men vatnet kom bare til litt over knærne. Det var derimot veldig gjørmete! =)
|



(Foto: Tyler Wood)

Na de oversteek was het nog maar acht kilometer lopen. Een lawine had het pad afgesneden, zodat we een onverharde weg moesten volgen naar Totaranui. Onderweg kregen we twee regenbuien op ons dak, maar de zon was telkens snel weer terug. Het strand van Totaranui was ook ontzettend mooi zoals jullie kunnen zijn. Na een lunchpauze van een uur dook de bestelde taxiboot op, die ons in 1,5 uur terug zou brengen naar het startpunt. De kapitein stopte onderweg meerdere keren om ons over de verschillende plekken te vertellen. Het was de $ 45 (ca € 28) absoluut waard.
|
Etter kryssinga var det bare åtte kilometer igjen. Det hadde gått et jordras over stien, slik at vi måtte følge en grusvei til Totaranui. Underveis fikk vi to regnbygger, men sola var raskt tilbake. Stranden ved Totaranui var som dere kan se også veldig fin. Etter en times lunsjpause dukket taxibåten opp som vi hadde bestilt på forhånd. Båten brukte 1,5 time på å kjøre oss tilbake til startpunktet, men kapteinen stoppet flere ganger for å fortelle litt mer om de ulike stedene underveis. Absolutt verdt de $ 45 (ca 225 NOK) som det kostet.
|


(Foto: Tyler Wood)
(Foto: Willa Johnson)
Na wat herpakken kropen we weer in de auto om de 500 kilometer terug naar Lincoln te rijden. Even voor 21u waren we weer op de campus en het is lang geleden dat ik zo moe ben geweest. Deze tocht is wellicht één van de allermooiste van mijn tijd hier en ik heb de hele dag gebruikt om alle foto's te bekijken en indrukken te verwerken. Ik zal mijn nieuwe vrienden en alle avonturen hier missen. Tegelijkertijd kijk ik uit naar de komst van mijn broer. Het zal ook weer fijn zijn om verder/terug te reizen. Mocht je je overigens afvragen waar in Nieuw Zeeland alle plekken liggen die ik heb bezocht, klik dan op "Kaart van Nieuw Zeeland" aan de linkerkant.
Volgende week, 23 oktober, vertrek ik overigens voor een laatste tocht met twee andere internationale studenten, Arthur uit Frankrijk en Tyler uit de VS. We willen graag Fiordland National Park bezoeken, maar moeten het nog even aankijken met het weer. Ik houd jullie op de hoogte. =)
|
Etter litt ompakking satt vi oss i bilen igjen for å kjøre de 500 kilometerne tilbake til Lincoln. Litt før kl. 21 var vi tilbake på campus og det er lenge siden jeg har vært så sliten. Denne turen er kanskje én av de aller fineste jeg har vært på her nede og jeg har brukt hele dagen idag på å bearbeide alle inntrykk og bildene fra de siste fem dagene. Jeg kommer til å savne de nye vennene mine her nede og alle eventyrene som vi har vært på. Samtidig har jeg begynt å glede meg til min bror kommer på besøk. Det blir fint å reise videre/tilbake også! Hvis du forresten måtte lure på hvor i New Zealand alle stedene jeg har besøkt ligger, så er det bare å klikke på "Kart over New Zealand" til venstre.
Neste uke, den 23. oktober, drar jeg forresten på min aller siste tur med andre internasjonale studenter. Det blir en guttetur med Arthur fra Frankrike og Tyler fra USA. Vi har veldig lyst å reise til Fiordland National Park, men må se det litt an med værforholdene. Jeg holder dere oppdatert! =)
|
|